Handlingsplanen innfrir ikke

I snart ett år har regjeringen jobbet med en handlingsplan for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse. Planen, som ble lansert i dag, skulle lansere tiltak for å sikre likestilling av denne gruppen og hvordan de kan realisere sin egen strategi – målet om «Et samfunn for alle».

Behovet for innsats er stort. Da Trine Skei Grande ble likestillingsminister for snart ett år siden, varslet hun at regjeringen skulle drive «hardcore menneskerettighetspolitikk». Vi valgte å tro henne og forventningene var store.  Ett år etter har begeistringen lagt seg.

Den 3. desember er FNs internasjonale dag for mennesker med funksjonsnedsettelse. Er det en dag vi fortjener gode nyheter burde det være denne dagen. En aldri så liten gave hadde vi vel ventet oss når regjeringens handlingsplan for likestilling av funksjonshemmede skulle legges frem av likestillingsministeren selv. Nå spør vi oss: Hvor ble det av den «hardcore» rettighetspolitikken likestillingsministeren lovet oss?

“Hvor ble det av den hardcore rettighetspolitikken likestillingsministeren lovet oss?”

Ved første øyekast ser den omfattende ut, med sine 85 tiltak. Men ved nærmere ettersyn er tiltakene i stor grad opplisting av allerede igangsatte tiltak eller tiltak som ikke spesifikt er rettet mot funksjonshemmede. Et godt fundament hadde vært å ta inn konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse inn i norsk lov. I stedet ser vi en handlingsplan som mangler ambisjoner og konkrete nye tiltak.

Den eneste satsingen vi kan se ble vi kjent med tidligere høst. 7 millioner til å øke kunnskapen om likestilling menneskerettigheter for funksjonshemmede i kommunen ble lagt inn i statsbudsjettet for 2020. Ja – og så er regjeringen selvsagt opptatt av å finne ut hvor mange av oss som er sysselsatt ved å utvikle en indikator om sysselsetting på kommunenivå. Men vi ser ikke tegn til å sette krav om å faktisk ansette funksjonshemmede i de samme kommunene.

“Hvor har det blitt av Veikart skole?”

Hvor har det blitt av ambisjonen om inkludering av  elever med funksjonsnedsettelse gjennom at de får gå på sin egen nærskole? «Veikart skole», en forpliktende satsing for å gjøre alle skolebygg universelt utformet innen 2030, er ikke nevnt. I handlingsplanen er dette redusert til at regjeringen «vil gi Utdanningsdirektoratet i oppdrag å gå i dialog med Bufdir og KS om en veiledning til barnehage- og skoleeiere om universell utforming av barnehage- og skolebygg». Det er for dårlig.

Vi trenger tydelige krav og effektive tiltak for å sikre likt tjenestetilbud i hele landet. Å tro at forskjellene utjevnes kun gjennom et tilbud om kurs for kommunene om funksjonshemmedes rettigheter (tiltak 71), er i beste fall naivt.

FNs komite for funksjonshemmedes rettigheter har gitt Norge en tydelig og sterk anbefaling: «Do better!» Har oversettelsen feilet denne gang også? Likestillingsministeren kan ikke sikre likestilling alene. Hun trenger flere av sine statsrådskolleger med på laget. Etter det vi kan se så har gruppearbeidet ikke skapt stort engasjement og tydelige ambisjoner dessverre.

Vi hadde håpet å kunne bekrefte overfor Norges største minoritet – mennesker med funksjonsnedsettelser – at vi ser konturene av et nødvendig løft for økt likestilling. Det kan vi ikke med denne handlingsplanen.

Felles uttalelse fra generalsekretær Lilly Ann Elvestad (FFO), generalsekretær Leif-Ove Hansen (Unge funksjonshemmede og leder i SAFO, Jens Petter Gitlesen.

Les også NFUs reaksjon på handlingsplanen

Regjeringen må tilbake til skrivebordet, sier ungdommen i NHF