p251/14.9.07 Oslo


SAFOs merknader for ratifisering av FN-konvensjonen.
SAFO er meget positive til den nye konvensjonen. Vi ser at mange av rettighetene allerede er lovfestet i Norge, men at konvensjonen gir ytterligere styrke til eksisterende rettigheter. SAFO mener imidlertid at tilleggsprotokollen må underskrives nå, slik at ratifiseringsprosessen av både tilleggsprotokollen og konvensjonen skjer parallelt. Tilleggsprotokollen vil være et viktig middel for å sikre rettssikkerheten for personer med funksjonsnedsettelser.
SAFO ønsker videre å understreke viktigheten av at FN-konvensjonen beholder sin styrke når den nå oversettes til norsk og at viktige begrep og formuleringer beholder sitt opprinnelige innhold.
I forhold til visse artikler går konvensjonen lenger i å styrke rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne enn det norsk lov gjør i dag. Vi mener at norsk lov i disse tilfellene bør endres slik at norsk lov blir i tråd med det som nasjonene i FN ble enige om. Dette gjelder spesielt:
1. Artikkel 9 – Tilgjengelighet
2. Artikkel 10 – Retten til liv
3. Artikkel 12 – Likhet for loven
4. Artikkel 23 – Respekt for hjemmet og familien
5. Artikkel 24 – Utdanning
6. Artikkel 25 – Helse
AID ber om innspill til hvilke lovendringer som må foretas før konvensjonen kan ratifiseres. Nedenfor stående gjelder kommentarer for å gjøre oppmerksom på hvilke lovendringer som SAFO mener må gjøres for å oppfylle målsetningen om ikke-diskriminering og likestilling. Kommentarene må videre linkes mot det arbeidet som nå foregår i forhold til Regjeringens arbeid med kommende antidiskrimineringslov for funksjonshemmede.
I konvensjonen legges gjennom artikkel 9 – tilgjengelighet – legges det til grunn at manglende tilgjengelighet innebærer diskriminering. Manneråk-utvalget (NOU 2001:22) og oppfølgingen av situasjonen for funksjonshemmede 5 år etter stadfester at det finnes en rekke funksjonshemmende barrierer i samfunnet, og at situasjonen ikke har endret seg nevneverdig til det bedre de siste fem årene.
Artikkel 9 må sees i lys av artikkel 2 som definerer «reasonable accomadation» og «universal design». Det vil si at i de tilfeller hvor Universell utforming ennå ikke er iverksatt, er teknisk umulig eller ikke tilstrekkelig for å oppnå tilgjengelighet for alle funksjonshemmede må tilgjengelighet sikres på alternative måter. Det vil derfor være nødvendig at en utredning om tilgang til varer og tjenester påbegynnes umiddelbart. En naturlig følge av dette vil være at man i tillegg til nedfelte forpliktesler til universell utforming også hjemler en individuell rett til tilgang til varer og tjenester i den kommende antidiskrimineringsloven.
Konvensjonen understreker at funksjonshemmede på en måte som er likeverdig med andre skal sikres tilgjengelighet. Intensjonen om likeverdighet understrekes ikke minst av konvensjonens målsetning om å fremme, beskytte og trygge at funksjonshemmede fullt og helt kan nyte godt av alle menneskerettigheter og fundamentale friheter, samt fremme respekten for den enkeltes naturlige verdighet.
En fysisk utforming av samfunn som bygger på prinsippene om Universell utforming er det som i størst grad sikrer funksjonshemmede likestilling og ikke-diskriminering. Fordi Universell utforming som strategi legger vekt på at løsningene skal gi likestilling i bruk for alle i grunnutformingen, og at unødvendige tilleggsløsninger skal unngås, bygger strategien opp under likeverd og verdighet fordi man i størst mulig grad unngår stigmatisering som man utsettes for når man til stadighet henvises til «spesielle løsninger». Det må derfor være et helt grunnleggende prinsipp at tilgjengelighet skal løses ved hjelp av Universell utforming der dette er mulig.
Konvensjonen legger føringer om å benytte alle hensiktmessige virkemidler for å fremme konvensjonens intensjoner. Lovgivning nevnes spesifikt. Konvensjonen henviser spesifikt til hva som skal gjøres mer enn resultatet av handlingene. Dr.polit. Rune Halvorsen fra NOVA påpeker imidlertid i sin høringsuttalelse at selv om man i konvensjonen tar høyde for at enkelte staters begrensede ressurser i forhold til resultat og gjennomføringstakt, så vil Norge på grunn av sitt generelt høye velstandsnivå avkreves større innsats og gode målbare resultater.
Vi vil påpeke følgende når det gjelder tilgjengelighet og universell utforming i Norge:
Plan og bygningsloven nedfeller en rekke bestemmelser om tilgjengelighet og brukbarhet for nye bygg – og i tilknytning til hovedombygninger. Bestemmelsene brytes og dispenseres fra. PBL med forskrifter gir ingen føringer for tilgjengelighet til gamle bygg. Resultatet er, som undersøkelser fra mange hold viser – offentlige bygg, både som publikumsbygg og arbeidsplasser stenger ute funksjonshemmede fra samfunnsdeltakelse.
Samferdselsområdet er verstingen når det gjelder tilgjengelighet og Universell utforming. Her finnes lite eller ingen lovgivning bortsett fra noe i forhold til bybusser, fly og ferjer. Reglene er implementert via EU-lovgivning. Norske myndigheter viser lite handlingskraft/handlingsvilje for å pålegge tilgjengelighet og universell utforming, noe både utbyggingen av Gardermobanen, Lysaker stasjon, innkjøp av nye Flytog og rammeavtale med NSB fra 2007 viser til fulle.
IKT-området er heller ikke lovregulert når det gjelder Universell utforming og tilgjengelighet. Det nylig fremlagte forslaget om hvordan IKT-området skal implementeres i kommende antidiskrimineringslov for funksjonshemmede er ikke godt nok for å sikre likestilling for funksjonshemmede på IKT-området. En snever definisjon av IKT gjør at viktige deler av IKT-teknologien ekskluderes fra påleggene. Blant annet vil informasjonstavler for togavganger og IKT som verktøy for arbeidstakere holdes utenfor påleggene.
Vår konklusjon er at lovgivningen knyttet til dagens situasjon på tilgjengelighetsområdet langt fra er god nok til å fremme ikke-diskriminering og likestilling av funksjonshemmede. For å sikre effektivitet må det nedfelles i lov følgende i tilknytning til Universell utforming:
1. En definisjon av Universell utforming som sikrer tilgjengelighet på en måte som er likeverdig og likestilt også for funksjonshemmede
2. Hvis Universell utforming ikke er mulig må det hjemles en individuell rett til tilgang til varer og tjenester i den kommende antidiskrimineringsloven.
3. At definisjonen av de enkelte samfunnsområder som skal inkluderes av krav om Universell utforming ikke ekskluderer på nødvendige områder. Det vil blant annet si at både arbeidstakere og skoleelever må sikres tilgang til universelt utformede lokaler og IKT.
4. At man sikrer klare krav, tidsfrister og konkrete standarder på ALLE områder – (plan, bygg, uteområder + samferdsel og IKT).
5. At man sikrer håndheving og sanksjoner mot lovbrytere på alle samfunnsområder
6. At brudd på plikt om Universell utforming i lov linkes mot diskriminering av funksjonshemmede og at enkeltpersoner gis anledning til å klage på brudd på denne plikten.
7. At offentlige myndigheter bevilger årlige økonomiske stimuleringsmidler for å bidra til et universelt utformet samfunn.
Artikkel 10 - Retten til liv – er SAFO noe uskikker. Artikkelen slår fast retten til liv. Men når begynner et liv? Er det mens barnet ligger i magen til mor eller tenker en kun etter fødsel.

Legger vi til grunn at man her snakker om at livet starter ved fødselen så vil artikkelen ikke medføre problemer i forhold til norsk lov. Skal innholdet i artikkelen tolkes slik at det ufødte liv skal omfattes skaper dette problemer i forhold til norsk lov. I følge norsk abortlovgivning er kvinnen gitt, frem til 12 svangerskapsuke, en rett til å bestemme om svangerskapet skal avbrytes eller ikke. Denne retten følger uansett hvilke motiv som ligger til grunn for avgjørelsen om et svangerskapsavbrudd. Etter 12 uke derimot er det ikke lenger kvinnen som avgjør men en nemnd. Det er ulike vilkår som skal være oppfylt for at det skal innvilges svangerskapsavbrudd etter 12 uke. Et av alternativene sier at når det er stor fare for alvorlig sykdom kan det innvilges abort. Det vil si at norsk lov har en hjemmel som gir rett til å ta abort på fostre med nedsatt funksjonsevne.

I forhold til Artikkel 12 - Likhet for loven - mener SAFO at dagens lov om vergemål må endres for å harmonisere med konvensjonen. Blant annet så har nåværende lov om vergemål en hjemmel som gir mulighet til å frata en person deres fulle og hele rettshandelsevne, det vil si umyndiggjøres. Dette er ikke mulig i følge konvensjonen. Videre er det i dagens lov ikke mulig for en person som har behov for bistand å ta opp banklån uten at overformynderiet/kommunen skal godkjenne dette. Slik vi ser det står dette i motstrid til konvensjonens ordlyd i dette henseende.

En lovendring har vært på trappene lenge og er slik vi ser det nødvendig så snart som mulig for at norsk lov skal harmonisere med konvensjonen på dette området.

I Artikkel 23 - Respekt for hjemmet og familien – handler paragraf 1 c) om retten til å beholde sin fruktbarhet. I følge norsk lov er det i dag lov å tvangssterilisere mennesker med utviklingshemning og psykisk syke. Det er visse vilkår som skal være oppfylt og det skal avgjøres i en nemnd, men det er uansett en mulighet for å tvangssterilisere. Skal norsk lov være i overensstemmelse med konvensjonen mener vi at loven om sterilisering må endres. Retten til å tvangssterilisere er hjemlet i § 3 i lov om sterilisering.

I forhold til Artikkel 24 – Utdanning – er det ikke direkte motstrid mellom konvensjonen og norsk lov, men det bør komme et tillegg i opplæringsloven. Tillegget må ha en hjemmel som gir en rett til å få alternative kommunikasjonsformer i opplæringen.

Artikkel 25 – Helse – paragraf e) som gjelder forsikring og livsforsikringer som skal tilbys på en rettferdig og rimelig måte. Slik loven er utformet i dag så kan mennesker med nedsatt funksjonsevne diskrimineres med hjemmel i loven. Det er foreslått en lovendring her, men vi er ikke sikre på om den går igjennom og når den eventuelt vil gjøre det. Slik loven har vært praktisert i dag så har blant annet mennesker med Downs Syndrom fått avslag med begrunnelse i syndromet. Dette er blitt praktisert uten at man har tatt en vurdering i forhold til hvilken type forsikring det har vært søkt om. Det er pr i dag ikke noe i loven som stopper en slik praksis.

Sammen med andre organisasjoner overrakte SAFO ”Antidiskriminerings-erklæringen” til AID i juni. Da understreket vi nødvendigheten av at Norge ratifiserer konvensjonen og dets tilleggsprotokoll. Vi håper at våre merknader til ratifiseringen og antidiskrimineringserklæringen bidrar til at funksjonshemmede i Norge får et reelt diskrimineringsvern.



Med vennlig hilsen
SAFO


Åge Nigardsøy/s/ Bettina Thorvik
Leder SAFO Daglig leder