Levestandarden i Norge er blant verdens beste. Til tross for det blir forskjellene stadig større mellom ulike grupper i vårt eget land. Forskjellene øker gapet mellom de som kan delta og nyttiggjøre seg av samfunnets tilbud og muligheter, og de som er avhengig av universell utforming og assistanse for å delta.

Norge har gode lover for inkludering av funksjonshemmede. Problemet er at mange kommuner - som har ansvaret for å iverksette lovene - fraskriver seg ansvaret og velger kortsiktige løsninger. Dette fører til at mange funksjonshemmede blir utestengt fra å delta i nærmiljøet eller opparbeide seg en trygg framtid; det være seg arbeid, venner, mulighet til å delta på offentlig møter, motta informasjon eller ta seg en tur ut i friluft. Mangelen på dette og alle de økonomiske utfordringer nedsatt funksjonsevne gir, fører mange ganger til fattigdom og sosial isolasjon for funksjonshemmede.

Bedret levekår for mennesker med nedsatt funksjonsevne har både en økonomisk og sosial verdikamp.